o do-listen vokser, du skulle vært et sted for fem minutter siden, barna skal på ulike aktiviteter og middagen er ikke klar. Tankene raser, skuldrene løftes og kroppen aktiveres.
Stress er en naturlig del av livet. Problemet oppstår når vi blir værende i denne aktiveringen over tid, uten nok pauser til å hente oss inn igjen.
Å håndtere stress handler ikke om å aldri bli stresset. Det handler om å forstå hva som skjer i deg, legge merke til kroppens signaler og møte stresset uten å skape enda mer uro. Jeg har kjent det selv, og ved å bli coach har jeg blitt langt mer bevisst på hvordan vi egentlig kan møte dette stresset.
Hva er stress?
Stress er kroppens naturlige reaksjon på krav, press eller fare. Nervesystemet aktiveres, kroppen frigjør blant annet adrenalin og kortisol, og vi blir mer skjerpet. Pulsen og pusten kan øke, og musklene gjør seg klare til handling.
Kortvarig stress er ikke nødvendigvis et problem. Utfordringen oppstår når aktiveringen varer lenge, og kroppen ikke får hentet seg inn.
Jeg husker selv hvordan det var da dette sto på som verst. Når jeg lå i sengen, kunne det føles som om kroppen lå en centimeter over madrassen. Det dirret nesten på innsiden. Jeg hadde spenningshodepine, vondt i nakke og rygg og flere andre kroppslige symptomer.
Jeg ble livredd disse signalene. Helseangsten slo inn, og frykten skapte enda mer aktivitet på innsiden.
I dag ser jeg annerledes på det. Kroppen var ikke fienden. Den forsøkte å fortelle meg noe.
Hvorfor blir vi stresset?
Arbeidspress, ansvar, vanskelige relasjoner og store livsendringer kan belaste oss. Samtidig kan to mennesker stå i omtrent samme situasjon og oppleve den forskjellig.
For meg kom et stort skifte da jeg begynte å forstå hvor mye tankene mine påvirket opplevelsen av det som skjedde rundt meg.
Jeg kunne tenke at sjefen, to do-listen eller andre mennesker stresset meg. Men jeg oppdaget at måten jeg tolket situasjonene på, ofte gjorde belastningen enda større.
Det betyr ikke at vi skal overse reelle problemer eller aldri gjøre endringer i livet. Noen ganger trenger vi nettopp å redusere belastningen. Men vi trenger ikke alltid løse alt mens vi står midt i stressreaksjonen.
Når aktiviteten faller litt, blir det ofte lettere å se hva situasjonen faktisk krever.
Tegn på at stresset har tatt litt for stor plass
Langvarig stress kan vise seg som uro, søvnproblemer, hodepine, muskelspenninger, konsentrasjonsvansker, lavere energi eller irritabilitet. Du kan også kjenne at du alltid er «på», selv når du egentlig har fri.
Det som gjorde dette ekstra vanskelig for meg, var at jeg ble redd kroppens signaler. Jeg tolket reaksjonene som bevis på at noe var galt, og dermed kom enda flere bekymringer.
I dag forsøker jeg heller å møte signalene med nysgjerrighet. Hva forteller kroppen meg om belastningen jeg står i?
Det betyr ikke at alle fysiske symptomer skyldes stress. Nye, vedvarende eller bekymringsfulle symptomer bør vurderes av lege.
Hvordan håndtere stress i hverdagen
For å håndtere stress kan du begynne med å legge merke til kroppens signaler, stoppe opp når tempoet blir for høyt og spørre deg selv hva du faktisk trenger. Noen ganger er det hvile. Andre ganger trenger du å endre noe som belaster deg.
Da jeg selv begynte å forstå mer av stress, trodde jeg først at jeg måtte lære meg å aldri bli stresset. Plutselig ble stressmestring enda en ting jeg skulle prestere.
I dag bruker jeg ofte et annet bilde for både meg selv og de jeg coacher.
Tenk deg at du står på snaufjellet i tykk tåke. Du ser nesten ingenting og aner ikke hvilken retning du skal gå. Hva skjer hvis du begynner å løpe?
Du kommer ikke nødvendigvis raskere frem. Du kan like gjerne løpe i ring og slite deg fullstendig ut.
Noen ganger er det mest verdifulle du kan gjøre, å stoppe opp. Vente til tåka letter litt, slik at du ser neste skritt.
Et spørsmål jeg bruker mye med kundene mine, er:
Hva trenger jeg nå?
Ikke hva jeg burde gjøre, hva alle andre forventer, eller hvordan jeg skal rekke alt.
Kanskje trenger du mat, en liten blund, en løpetur, ti minutter ute, stillhet eller en prat med noen du er glad i. Kanskje trenger du å legge bort arbeidet for kvelden.
Da kommer gjerne protesten: «Jeg har jo ikke tid til det!»
Men når du tar hensyn til det du faktisk trenger, kan det bli lettere å tenke klart og møte oppgavene som venter.
Bekymring og grubling kan også holde stresset ved like. Dette utforsker jeg nærmere i artikkelen «Det er ingen grunn til å bekymre seg».
Du trenger ikke fjerne alt stress
Jeg blir fortsatt stresset. Jeg har ikke kommet til et sted hvor barna alltid gjør det jeg vil, kalenderen oppfører seg og livet flyter uten utfordringer.
Jeg er fortsatt et menneske.
Forskjellen er at jeg ikke blir like redd for stresset. Jeg kan lettere kjenne igjen signalene og stoppe opp, i stedet for automatisk å øke tempoet.
Jeg trenger heller ikke tvinge frem positive tanker eller late som om alt er fantastisk. Det handler om å forstå min egen reaksjon og gi meg selv rom til å se situasjonen med litt større klarhet.
Når kan det være nyttig å få støtte?
Hvis stresset over tid påvirker søvn, helse, relasjoner, jobb eller livsglede, er det viktig å ta det på alvor. Ved vedvarende eller betydelige plager bør du kontakte lege.
Noen ganger trenger vi også hjelp til å se mønstre vi ikke oppdager selv.
Som personlig coach i Oslo møter jeg mennesker som ønsker å forstå egne reaksjoner bedre og finne mer ro i hverdagen. Gjennom samtaler utforsker vi hvordan tankene påvirker opplevelsen av stress, og hva som kan hjelpe deg videre.
Mer ro starter med en ny forståelse av stress
For meg begynte den største forandringen da jeg sluttet å se kroppen som en fiende og stressreaksjonene som noe jeg måtte kjempe mot.
Jeg oppdaget at jeg ikke trengte å løse alt når hodet fortalte meg at alt hastet.
Du trenger heller ikke fjerne alt stress fra livet ditt. Men du kan lære å kjenne igjen signalene, ta belastningene på alvor og møte deg selv med større forståelse.
Neste gang du kjenner at tempoet øker, kan du prøve å stoppe opp og spørre:
Hva trenger jeg nå?
Så kan du ta ett skritt av gangen.
Ofte er det nok til at tåka begynner å lette.