Fra angst og uro til trygghet og balanse

Jeg har alltid vært en person med mye tanker og følelser. Da vi var yngre var jeg alltid den som satt med tårer trillende nedover kinnene når jentegjengen var på kino, noe som vennene mine fant ganske morsomt. Fra jeg var relativt ung, allerede fra ti-års alderen, slet jeg med frykt for sykdom, og jeg har nok alltid bekymret meg relativt mye. Samtidig var jeg også den som kunne glede meg over livet. Alt fra den første snøen som falt, til den tryggheten og varmen jeg alltid følte når jeg var hjemme, eller alle fargene og den skarpe luften en høstdag. Jeg var flink på skolen, god i idrett og hadde gode venner. Samtidig har jeg blitt mobbet og kjent på følelsen av at man er annerledes, uten å forstå hvorfor. “Hva er det som er galt med meg da?” var et spørsmål jeg kunne stille i disse periodene.

I dette innlegget har jeg lyst til å dele min historie med deg. Ikke fordi den er så spesiell, fordi det er den absolutt ikke. Heller fordi den er vanlig. Fordi mange har det sånn, men tror det er feil å ha det sånn, og dermed kanskje går med en følelse av å ikke få det til. Det gjorde hvertfall jeg. Alt så bra ut “på utsiden”, mens jeg selv følte at innsiden var noe ganske annet. Jeg har hatt det veldig bra, men jeg har også hatt det kjipt. Jeg har hatt mange ting jeg har gledet meg over, men bekymringer og stress har tatt større plass enn nødvendig. Jeg har møtt veggen skikkelig ved to anledninger, og kjent hvor altoppslukende og vondt det er når den gnagende uroklumpen i magen ikke ville slippe taket, eller når ikke søvnen kommer når jeg følte jeg trengte det som mest. Mye av tiden brukte jeg på å “være i hodet”. Heldigvis aksepterte jeg ikke at jeg måtte ha det sånn.

De siste årene har jeg forstått hva det vil si å være meg, og det er bakgrunnen for at jeg i dag jobber som coach og tankeguide- ønske om å få andre til å se det samme i seg. Å vokse som menneske er naturlig, og en personlig coach kan hjelpe deg på veien.

Jeg var en typisk flink pike

Gjennom flere år har jeg brukt mye tid og energi på bekymringer og tankekjør. Jeg har alltid vært en typisk «flink pike», som ønsket å levere på de fleste områder. Når jeg ser tilbake, ser jeg hvor mye jeg definerte meg selv gjennom prestasjon. Gode karakterer, gode prestasjoner på idrettsbanen og det å være en god venn da jeg var ung. Flink i jobben min, leder karriere, alltid stille opp for alle andre og sette meg selv til sist som voksen. Jeg tenkte nok at mye av dette var det som ga meg verdi, og definerte meg selv etter dette. Jeg var alltid veldig opptatt av hva andre mente og tenkte om meg. Den bekreftelsen og tilbakemeldingen jeg fikk var viktig for meg.

Det å bli mamma for første gang, var en overgang jeg ikke hadde ventet meg, og bekymringer for hva som var riktig og ikke-riktig for dette lille barnet, var ganske overveldende. Tenk om det jeg gjorde var feil eller ikke bra nok? Da var jeg jo en dårlig mamma, og det ville jeg jo i hvert fall ikke være. Så jeg kavet og kavet, tenkte og tenkte, og alt dette gjorde at jeg ofte var sliten og ikke følte at jeg var helt meg selv.

Hvem er jeg egentlig?

Så hva skjedde egentlig? Jo, jeg kom over en forståelse som fokuserte på det friske i oss mennesker, og som viste meg hvem jeg egentlig er og hva det vil si å være menneske. Denne forståelsen fokuserer på at vi alle har en god mental helse i bunn, og at vi er ok, at vi er verdifulle, i kraft av den vi er.

Jeg har sett at alt jeg egentlig trenger, det har jeg allerede. Vi har tre universelle gaver, som vi alle har tilgang til, alltid. Det er livskraft, bevissthet og tanke. Hvordan vi bruker disse er helt opptil hver og en, men ved å bruke dem klokt, som Sydney Banks sa, så vil du få et godt liv.

Denne forståelsen, kjent som 3P i Norge, “The three principles”, viste meg at jeg har den kraften og det potensialet jeg trenger for å leve et godt liv. Det har vi alle. Det er noe vi er født med, som ligger naturlig i oss, vi bare roter oss bort fra den. Som regel ved altfor stor tillit til intellektet, men det er et annet innlegg:)

En god selvfølelse er naturlig

Jeg har sett at jeg har de svarene jeg søker selv, og at jeg alltid har tilgang på dette, uansett hvor hard hverdagen og livet er. At jeg er akkurat den jeg skal være, og at det ikke er noe som er galt, eller noe som må fikses. God selvfølelse ligger naturlig i meg, og det samme gjør kjærlighet og forståelse. Det betyr ikke at jeg ikke ramler ut av det. Jeg er da bare et menneske, akkurat som alle andre.

Forskjellen er at jeg vet at mine tanker og følelser ikke definerer hvem jeg er. Når jeg har det kjipt så trenger jeg ikke ta det så seriøst. Jeg vet at jeg er så mye mer enn det jeg føler og tenker. Jeg vet hva jeg kan “gjøre” når jeg har det vondt. Jeg vet at den jeg egentlig er, er trygg. Alltid. Jeg vet at vi er skapt for dette livet, og livet er ment for å leves. Med både opp og nedturer. Gode følelser og vonde følelser. Og at vi alltid kan vende tilbake, til essensen av den vi er. Et sted hvor vi har tilgang på ro, balanse, energi, og ikke minst kjærlighet.

Klisje, sier du kanskje. Det kan godt være, men dette er min historie og det jeg vet at er sant for meg. Jeg ber deg ikke om å tro på det jeg sier, men se om det kan være sant for deg også.

Vi er så heldige å ha fått livet i gave, og mitt ønske er at du skal leve livet slik det er ment å leves. For det er nettopp dette som er så viktig- et godt liv handler om «å være» i livet, det handler ikke om å gjøre.

Når jeg sammenlikner hvem jeg var for seks-syv år siden, med den jeg er nå, så er det en stor forskjell, samtidig som det ikke er det. Utenpå er jeg den samme, og mange rundt meg ser nok i stor grad den samme, men for meg er det en stor forskjell.

En forskjell som har funnet sted på innsiden.

I ukene fremover holder jeg tre korte, og forhåpentligvis inspirerende lunsjwebinarer, hvor jeg blant annet deler et øyeblikk fra den siste “smellen” min som har fått større og større betydning for meg. Vil du være med så meld deg på lista under.