Tankekjør om natten – hva kan du gjøre når hodet ikke stopper?
Perspektiv på nattens bekymringer fra en personlig coach som har opplevd det selv.
Søvn er viktig. Det vet vi. Vi blir stadig minnet på hvor mye vi bør sove, hvor dyp søvnen bør være, hvor mange timer kroppen trenger og hvilke konsekvenser det kan ha å sove for lite. Mange tracker også søvnen sin og våkner til en klokke som forteller dem hvor godt eller dårlig de har sovet.
For mange er dette helt uproblematisk. For deg som allerede strever med søvn, kan alt fokuset derimot gjøre noe annet. Plutselig blir søvn enda en ting du må få til.
For mange er det nettopp tankekjør om natten som gjør det vanskelig å finne ro. Du legger deg for å sove, men hodet fortsetter med bekymringer, analyser og tanker om alt fra dagen som gikk til det som kan skje i morgen.
Jeg vet hvordan det er. Jeg har selv vært i en periode hvor søvnen nærmest ble tatt fra meg. Jeg snakker ikke om småbarnsårene hvor noen vekket meg flere ganger hver natt, men om den perioden hvor jeg var utbrent og fullstendig utslitt, samtidig som kroppen likevel ikke sov. På det verste kunne jeg kanskje få én times søvn.
Så jeg vet at det ikke «bare er å slappe av». Jeg vet hvor desperat man kan bli etter søvn, hvor mye man kan lengte etter bare én god natt, og hvor mye frykt som kan oppstå når kvelden nærmer seg.
Jeg vet også at det finnes håp.
Ved vedvarende eller alvorlige søvnvansker er det viktig å snakke med lege og undersøke om det finnes medisinske eller fysiske årsaker. Det jeg deler her er mine egne erfaringer og perspektiver (som personlig coach) på tankekjør og overtenking om natten, og søvnproblemer som henger sammen med stress og uro.
Når tankekjør gjør det vanskelig å sove
Når tankene fortsetter å gå etter at du har lagt deg, er det lett å begynne å lete etter noe som kan få både hodet og kroppen til å roe seg.
Vi mennesker gjør det vi tror vil hjelpe. Vi prøver, analyserer, finner rutiner, søker svar, følger med og justerer. Det er helt menneskelig.
Problemet er at når søvn allerede har blitt sårbart, kan all denne innsatsen skape enda mer aktivering.
Vi lever i et gjøre-samfunn. Når noe ikke fungerer, lærer vi at vi må gjøre noe for å få det til å fungere. Derfor gjør vi naturligvis det samme med søvn. Vi begynner å lete etter svaret. Hvordan skal jeg få sove? Hva skal jeg gjøre før jeg legger meg? Hva bør jeg spise? Når bør jeg trene? Hvorfor får jeg ikke sove? Hva hvis jeg ikke sover i natt heller?
Alt kommer fra et ønske om å hjelpe oss selv.
Søvn har bare et interessant paradoks ved seg: Søvn er ikke noe du gjør.
Hva gjør du egentlig i selve øyeblikket du sovner? Ingenting. På et tidspunkt er du våken. Så er du ikke våken lenger. Kroppen gjør dette.
Du trenger ikke vite hvordan. Du har sovnet tusenvis av ganger uten å vite hvordan du gjorde det. Ingen lærte deg å skru av bevisstheten. Kroppen din har denne kapasiteten innebygget.
Utfordringen oppstår når vi mister tilliten til den. Da kan forholdet til søvn nesten bli meg mot
kroppen. Hvorfor gjør du ikke det jeg trenger at du gjør?
En viktig vending for meg var å se at kroppen ikke er fienden. Kroppen min hadde ikke glemt hvordan den skulle sove. Systemet mitt var bare veldig aktivert.
Da jeg var utbrent og søvnen begynte å forsvinne, ble jeg etter hvert sykmeldt. Jeg tenkte derfor at jeg hadde roet ned. På utsiden hadde jeg det. På innsiden var det en helt annen historie. Jeg analyserte, bekymret meg, lette etter løsninger, tenkte på søvnen, tenkte på helsen og tenkte på hvordan jeg skulle bli bra igjen. Jeg løp det en coach av meg kalte et indre New York Marathon.
Kroppen lå kanskje på sofaen. Hodet løp.
Det tok tid før jeg så forskjellen.
Vendepunktet kom da jeg sluttet å kjempe så hardt
I 2013 hadde jeg et skifte som siden har blitt viktig for hele måten jeg ser mennesker på. Jeg så at Hanne fortsatt var der.
Jeg var ikke borte. Jeg hadde vært ute av syne under alle lagene av bekymringer, stress, frykt og forsøk på å få meg selv tilbake.
Det er to helt forskjellige ting.
Jeg trengte ikke å rekonstruere meg selv. Jeg trengte ikke finne den riktige teknikken som skulle gjøre meg til meg igjen. Jeg begynte å la mer av det som var, være som det var. Jeg begynte gradvis å slutte å kjempe med det som allerede skjedde.
Det samme skjedde med søvnen. Ikke over natten, og ikke som et magisk triks. Tilliten kom tilbake, og søvnen fulgte sakte etter.
Hvordan foregår coaching? Du trenger ikke prøve å stoppe tankene
Her vil jeg være tydelig: Når jeg snakker om å roe ned sinnet, mener jeg ikke «bare slutt å tenke». Hadde du kunnet gjøre det, hadde du selvfølgelig gjort det allerede. Vi kan ikke bestemme hvilke tanker som dukker opp.
Å prøve å stoppe tankene kan fort bli enda en oppgave. Nå må jeg slutte å tenke. Nå må jeg være til stede. Nå må jeg akseptere dette.
Da har tilstedeværelse plutselig blitt enda noe vi skal prestere.
Det er ikke det jeg sikter til. Jeg sikter til en dypere forståelse av at tanker kan få komme uten at alle trenger å følges videre. Du trenger ikke løse hver tanke. Du trenger ikke forstå alt. Du trenger ikke komme deg ut av følelsen med en gang.
Du kan gradvis slutte å krangle med det som allerede er.
Jeg husker en kunde som slet med dette. Hun kunne ligge om natten og bli utrolig frustrert over at hun ikke sov. Vi hadde snakket om det å være med følelsen som var der, uten umiddelbart å forsøke å fikse den.
En natt lå hun våken igjen. Til slutt tenkte hun: «Jeg får bare være frustrert da.»
Så lå hun der og var frustrert. Hun lot følelsen få være der.
Det neste hun husket, var at hun våknet om morgenen.
Det interessante er ikke at «aksepter frustrasjonen» dermed blir en ny søvnteknikk. Da er vi tilbake i prøvingen igjen. Det interessante er at hun sluttet å krangle med det som var.
Å være med det som er, er også å være til stede. Det betyr ikke at du skal like at du ligger våken, eller late som det ikke er vanskelig. Det betyr bare at du ikke trenger å bruke all kraften din på å komme deg bort fra øyeblikket du faktisk er i.
Når kampen dempes, får hele systemet andre arbeidsbetingelser.
Hva kan du gjøre med tankekjør om natten?
Hva kan du gjøre når tankekjøret starter om natten? For meg har en av de viktigste innsiktene vært utrolig enkel: Jeg løser ingenting om natta.
Ingen verdens ting.
Det betyr ikke at jeg aldri våkner og begynner å tenke. Det gjør jeg. Jeg kan våkne og plutselig være i gang med jobb, barna, noe jeg sa i går eller noe som skal skje neste uke.
Forskjellen er at jeg ikke lenger har den samme tilliten til disse tankene.
Nattlige tanker har mistet noe av autoriteten sin.
Når jeg oppdager at jeg holder på, kan jeg tenke: Å ja. Nå er jeg der igjen.
Jeg trenger ikke finne svaret. Problemet kan vente til dagslys.
Den forståelsen har gjort en enorm forskjell for meg.
Det samme gjelder frykten etter en dårlig natt. I lang tid kunne én natt med dårlig søvn sette i gang hele maskineriet: Å nei, nå skjer det igjen. Tenk om søvnen forsvinner. Hva skal jeg gjøre?
Det var nesten som om én dårlig natt allerede inneholdt de neste tre månedene.
I dag har jeg et helt annet forhold til det. Jeg sover dårlig av og til. Jeg er menneske. En dårlig natt kan få være en dårlig natt. Jeg trenger ikke gjøre den til et tegn på at noe er galt.
Det gjør også at én natt langt sjeldnere blir starten på en ny kamp.
Hva om kroppen din allerede vet?
Dette er kanskje det viktigste jeg ønsker å gi deg som akkurat nå strever med søvn:
Det finnes håp.
Ikke fordi jeg har en teknikk som garanterer at du sover åtte timer i natt. Håpet ligger et annet sted.
Kroppen din har en innebygget kapasitet til å sove. Sinnet ditt har en innebygget kapasitet til å roe seg. Du trenger ikke skape disse kapasitetene. De er allerede der, selv når de akkurat nå er ute av syne.
Akkurat som jeg i 2013 oppdaget at Hanne fortsatt var der under alle lagene, kan roen og tilliten fortsatt være der selv om du ikke kjenner dem akkurat nå.
Ute av syne er ikke det samme som borte.
Å håndtere tankekjør om natten handler derfor ikke nødvendigvis om å få tankene til å stoppe, men om å slutte å behandle hver tanke som noe du må løse der og da.
Kanskje veien fremover derfor ikke først og fremst handler om å gjøre mer. Kanskje den handler om å forstå mer. Om å se tankene på en ny måte. Om å slutte å behandle kroppen som en motstander. Om å få mindre behov for å fikse hvert øyeblikk. Om gradvis å få tilbake tilliten til at kroppen din vet mye mer enn du tror. En slik forståelse kan hjelpe deg med livsmestring.
Du trenger ikke prestere søvn.
Kroppen din er laget for den.
