Denne er til deg som er mamma eller pappa der ute, og som altfor ofte kjenner på dårlig samvittighet, stress og bekymring for om det du gjør er bra, og om du er bra nok. Som kan kjenne på tanken om at du er en dårlig mamma eller pappa fordi du kanskje ikke leker nok med barnet ditt, eller fordi du ikke gjør alt som du burde ha gjort i følge eksperter og forståsegpåere der ute. Den dårlige samvittigheten for at du ikke var tilstede på turen hjem fra barnehagen hvor barnet ivrig fortalte om noe som hadde skjedd, men du fikk det ikke med deg fordi du er i eget hodet, hvor tiden og oppgavene ikke passer sammen. Det er for lite av den ene, og for mye av den andre.
Føler du deg som en dårlig mor/Far?
Den er til deg som tenker og tenker, og som blir så sliten av å tenke på alt, at lunta blir kort og du reagerer med sinne og irritasjon i stedet for den uendelige kjærligheten som du vet at du har for barna dine. De morgenstundene som skulle være koselig god start for alle, blir heller preget av mas og dårlig stemning, og i stedet en klump i magen fordi det ikke ble som du skulle ønske.
Den er til deg som vet at du egentlig er en god mamma eller pappa, men som så altfor ofte allikevel sitter med følelsen av at det ikke er bra nok. Du burde fått det til bedre.
Jeg ser deg, jeg hører deg, jeg føler deg. Det er ikke noe godt sted å være.
Selv gikk jeg rundt i mange år og følte meg som en dårlig mor. Det jeg skriver her, er ikke noe jeg tilfeldig har funnet på. Det er egenlevd erfaring. Jeg vet hvordan det føles. Hvor slitsomt det er, og hvor vondt det kan være å kjenne på at man ikke strekker til. Hver gang ting ikke ble som jeg mente de burde ha blitt, kom den dårlige samvittigheten. Følelsen av å ikke være en god nok mor.
I dag er dette historie. Tankene og følelsene som tidligere tok så stor plass, er så godt som borte.
Hva skjedde? Jeg sluttet å kjempe imot følelsen av å være en dårlig mor. Jeg turte å møte følelsen og opplevelsen som lå der, men som jeg hele tiden hadde forsøkt å løpe unna. I det jeg gjorde det, var det som om en tung, tung ryggsekk ble løftet av skuldrene mine.
Ved å møte opplevelsen, i stedet for å kjempe mot den, fikk jeg endelig muligheten til å anerkjenne den og la den få være der. Da trengte den ikke lenger å ha det samme grepet om meg.
Den muligheten har du også.
Hvorfor er du en god forelder
Jeg tror du ønsker å være en god forelder, og jeg er egentlig ganske sikker på at du elsker barnet ditt høyere enn noe annet. Du har så lyst til å gi all den kjærligheten du vet du har. Du har så lyst til at barnet ditt skal slippe å ha disse bekymringene og det stresset som du selv bærer på. Du har så lyst til at barnet ikke skal måtte oppleve å ha de vanskelighetene du selv har hatt, eller de vanskelighetene du har nå. Du vil bare beskytte barnet ditt, og gi det alt du kan gi, slik at barnet ditt får et godt liv. Slik at barnet ditt har det bra, og slik at barnet ditt er glad i seg selv. Du er redd for at nettopp ditt barn blir en del av den statistikken om at stadig flere barn og unge sliter.
Det er ikke så lett å sjonglere hverdagen, når tiden og alt som skulle vært gjort, ikke strekker til. Det er mulig å takle tidsklemma, og komme ut av hamsterhjulet, men det er ikke alltid så lett å se det, når vi løper etter vår egen skygge.
Jeg skulle ønske du så deg selv. Jeg skulle ønske du så den varmen du har for barnet ditt. Den uendelige kjærligheten som er unik for nettopp deg. Jeg skulle ønske du så at mye av smerten du drar deg selv gjennom, har kjærlighet som utgangspunkt. Jeg skulle ønske at du visste, at du ikke trenger å høre på alle andre, du kan lytte til deg selv. Du gjør det fra et godt sted. Intensjonen er god. Det er bare det at du glemmer.
Du glemmer din egen kjærlighet. At den er nok. At den er alt som betyr noe.
Det eneste som betyr noe er kjærligheten du har å gi. Det er det som er den unike koblingen du har med ditt barn. Kjærligheten i sin reneste form. Og den kan ingen ta fra deg. Den er noe du har uansett. Den handler ikke om hva du gjør. Den handler ikke en gang om hvem du føler du burde være. Den handler om den du er, DET du er, innerst inne. Alt barna våre trenger er denne kjærligheten. Resten er opp til dem. Vi har så mye mindre påvirkningskraft på barnas reise enn vi tror. De er egne individer. De er på sin egen reise. Det er ikke vår oppgave å gjøre den reisen enkel eller vanskelig. Det er vår oppgave å gi kjærlighet. Ubetinget. Helt uavhengig av hvordan de er. Helt uavhengig av hva de gjør.
Kjærligheten din er unik
Jeg skulle ønske alle visste det når de satt med denne nyfødte klumpen i armene sine, og kjente alle følelsene og tankene som farer gjennom kropp og sinn. Frykt og redsel skaper mange følelser som kan være vanskelig å håndtere. Frykten for om vi gjør noe feil. Frykten for at det ikke er bra nok. Paradokset er at det er disse følelsene som ofte skaper irritasjon, uro, stress og bekymring. Når vi føler vi ikke mestrer foreldrerollen, så skaper det en indre storm av vonde følelser. Det er da vi alltid kan gå tilbake til denne ene følelsen, som ikke er en følelse, men som er en superkraft.
Kjærligheten! Den enorme kjærligheten du har for ditt barn- den er nok. Ha med deg den som ditt kompass i hverdagen. Ta utgangspunkt i den når du føler du går deg bort. Gå tilbake til den når du er i villrede, og du vil finne veien videre. Den vil alltid peke deg i riktig retning.
Hver gang!
Hvordan kan jeg bli en tryggere forelder?
Jeg har jobbet med mange foreldre de siste årene. Foreldre som har vært usikre, utbrent, redde og engstelige. Noen ganger er de redde for barna sine, fordi barna har hatt utfordringer. Andre ganger er de redde for ikke å strekke til som foreldre. Fellesnevneren er at det tar mye energi og fokus, som de heller ønsker å bruke på barna.
Det fine er at akkurat som meg, så kan du også oppleve at dette får ta mye mindre plass enn det gjør i dag. I stedet for å stadig snakke deg selv ned og tenke at det burde vært bedre, kan du komme til en aksept for at «det er sånn det ble nå».
Det er en utrolig stor frihet i dette, og det kan gjøre at du møter både deg selv og barna dine på en annen måte. Når det indre selvsnakket blir mindre kritisk, kan vi også bli roligere utad. Du får mer energi, og i stedet for å tro at du må fikse deg selv og bli bedre, kan du se at du er akkurat bra nok som du er.
Hvordan ville det vært?
Hva kjenner du når du leser denne artikkelen? Er det noe du kjenner deg igjen i, eller noe du har lyst til å dele? Send meg gjerne en epost med dine tanker eller spørsmål. Jeg leser og svarer personlig så snart jeg kan.
